Payton Pritchard sitter på Celtics-benken da han plutselig kjenner et klapp på skulderen. Det er Allen Iverson som står der, og han sier: “Du er den kuleste hvite gutten jeg noen gang har sett.”
Scenen utspiller seg sent i april, i kamp 3 i første runde av sluttspillet. Boston leder 103-98 med litt over ett minutt igjen, og en seier på bortebane mot Philadelphia er innen rekkevidde. Pritchard har satt ned fem treere i kampen. Han er ikke en spiller man forventer skal ha denne typen tyngde i de avgjørende øyeblikkene, men nettopp det er poenget med ham.
I løpet av forrige sesong hadde ingen i ligaen bedre effektiv skuddprosent på isolasjonsspill enn Pritchard, med 58,6 prosent. Det er foran Nikola Jokic (57,1 prosent), Shai Gilgeous-Alexander (56,4 prosent) og Luka Doncic (55,8 prosent). Ved midtveis i sesongen 2025-26 snittet han 1,30 poeng per isolasjonsangrep (minst 100 angrep), ifølge Stat Defender. Hadde han holdt det tempoet, ville det vært den beste verdien for en spiller de siste ti årene. Han falt noe av i andre halvdel av sesongen, men ifølge NBA.com endte han likevel på 1,11 poeng per angrep, tredje best i ligaen, bak Doncic og Gilgeous-Alexander.
Han er ligaens mest usannsynlige isokonge. Det gir mening at Pritchards første tanke, når han står ansikt til ansikt med Iverson, nettopp er: “Det er AI.”
Den andre tanken er: “Jeg må skru opp. Nå må jeg bli gal.”
Celtics har lekt med Sixers’ følelser i fjerde periode og latt dem komme nær. Så, med litt over ett minutt igjen, bestemmer Pritchard seg for å knekke motstanderne. “HAN ER EN MORDER”, roper play-by-play-kommentator Eric Collins i sendingen, da Pritchard setter ned en step-back-treer fra 26 fot like før summeren går.
Pritchard sparer likevel det meste av fyrverkeriet til kamp 4, to dager senere. Han setter ned en ettbeint buzzer-beater-treer på slutten av første periode, bærer Boston gjennom første omgang med 18 poeng mot startfemmerens samlede 24, og avslutter kvelden med karrierehøy i både sluttspill og kamp: 32 poeng.
Pritchard gjør alt dette fra benken, for det er der han hører hjemme. Han er gullstandarden for benkespillere og ble kåret til Sixth Man of the Year for to sesonger siden. Samtidig kan han være startspiller i denne ligaen, slik han var i 50 kamper forrige sesong, etter at Jrue Holiday dro til Portland og Jayson Tatum rev Akillessenen. Likevel har han alltid blitt sett på som noe annet enn en ekte NBA-spiller. Enten er han gimmick-gutten med halvbanekastene, eller fundamentalisten med de virale driblingene, eller gutten som steg over sin stand og ble plukket sent i første runde. Han har aldri sett ut som en stjerne, og slett ikke som startspiller for et av ligaens tungvektslag.
“Han er 1,85 og våt”, sier Celtics-assistenttrener Sam Cassell. Det stemmer ikke helt, men på en måte stemmer det akkurat.
Hvis denne isostjernen er en morder, er han en trent en. I årevis har Pritchard holdt tøffe sommertreninger som får de som står ham nær til å tenke på noen av sportens største guard-ikoner. De foregår i anonyme haller, og de er kun for dem som tør å møte ham, og forsvare mot ham, på hans nivå.
Varmen i gymsalen
Celtics kommer til å trenge alt han har. Boston støttet seg mye på Pritchard før sist sluttspill ble en katastrofe, da laget tapte en 3-1-ledelse mot Philadelphia og endte med et kvalmende tap i kamp 7. Det var også før de i sommer solgte Jaylen Brown, til Philadelphia av alle steder.
Nå må Celtics gjenerobre plassen sin på toppen av en østlig konferanse som har blitt enda hardere. Til det trenger de at Pritchard blir enda kaldere.
“Det er noe med en fuktig gymsal”, sier Pritchard.
Det er midt i juni, klokken 06.45 om morgenen. Pritchard har nettopp gått inn i gymsalen han har valgt ut, på en videregående skole på den sørøstlige spissen av Cape Cod. Han kom til skolen ti minutter tidligere, men måtte vente utenfor mens treneren Michael Soares ringte en ansatt for å låse opp de låste dobbeltdørene.
Denne gymsalen, som de fleste av de lite glamorøse hallene Pritchard velger ut til sommertreningen, har ingen luksus som aircondition. For noen år siden slo en hetebølge til i West Linn i Oregon, der han vokste opp. Ute steg temperaturen til 115 grader Fahrenheit, og inne ble det enda mer tropisk, opptil 120 i gymsalen på videregående skolen der han gikk. Pritchard hadde med seg ekstra håndklær, for til og med ballen svettet den dagen.
Forholdene på Cape Cod er mildere i sammenligning. Men Pritchard liker råskapen.
Det er derfor han i årevis har rekruttert basketballspillere fra Division II og III, internasjonale spillere og gamle hjemstedskamerater til videregående gymsaler. De er ikke et akkurat et broket, men også ikke profesjonelle, og Pritchard mener det gjør dem sultne. Han betaler bensinen for dem som kjører fra Boston til Cape Cod, eller flybilletten for dem som kommer tvers over landet eller over et hav, fordi han kan stole på at de spiller kampvillig og ubarmhjertig én-mot-én-forsvar.
I dag, som alltid, handler det om repetisjon til det gjør vondt. Støt forsvareren, skap rom, skyt. Slå forsvareren, kom deg til plassen din, skyt. Reager på at forsvareren jager deg. Gå mot kurven fordi forsvareren henger etter for langt bak.
Rundt 30 minutter ut i økten er det Bruce Saintilus, nylig fra Division III-laget Clark University og en av Pritchards forsvarere denne sommeren, som jager Pritchard. Han er sikker på at han har tvunget Pritchard inn i en dårlig vinkel. Men Saintilus løper forbi kurven, så han får ikke se Pritchard prøve et klønete layup. Likevel vet han det. Han roper over til Soares, eller kanskje til basketballgudene som har forlatt ham og forsvaret hans: “Gikk den virkelig inn?”
Slik går det i nesten to timer, omtrent tre ganger i uken hele sommeren. Pritchard gjennomfører 150 angrep i sin nøye koreograferte dans rundt banen: blokken, albuen, den andre albuen, treerlinjen, hjørnet, vingen, den høye sloten, midten, den motsatte sloten. Forsvarerne skifter, og de får pauser, han får ikke. Hvis Pritchard skyter under 60 prosent den dagen, spiser forsvarerne som keiser på Chipotle og sender ham regningen.
Han ser på det som en liten pris for de tusenvis av skudd han får gjennom sommeren, og for muligheten til å stå ansikt til ansikt med én mann og prøve å slå ham. Så gjør han det om og om igjen, og lagrer alt i sitt mentale arkiv. Hvor mye basketball-data er for mye? Det finnes ingen grense.
“Min tilnærming er nok litt annerledes”, innrømmer han.
Tilnærmingen er faktisk lik Kyrie Irvings, ifølge Dave Lewin, Celtics’ assisterende general manager. Lewin startet karrieren i Cleveland, i Irvings omgivelser, og om Lewin noen gang gikk inn i anlegget om kvelden, var det en god sjanse for at Irving også var der og spilte én mot én.
“De er åpenbart forskjellige”, sier han. “Men i tilnærmingen til én-mot-én som en form for ferdighetsutvikling er det de to spillerne jeg har sett gjøre dette mest.”
Pritchards besettelse startet tidlig. På videregående trente han på ClubSport, et treningssenter nær West Linn. Han var aldri en fysisk mirakelgutt. “Han så ikke ut av mye”, sier hans gamle høyskolelagtrener Eric Viuhkola, med en varsom stemme. “Det var ikke som om LeBron James gikk gjennom gymsalen.”
Likevel fikk han oppmerksomheten til en annen lokal gymgjenger. Steve Blake var nær slutten av sin 13 år lange karriere som NBA-reisende, men han fikk et vennskap med tenåringen. Hele sommeren før Pritchards andre år på videregående hentet Blake ham, tre ganger i uken, noen ganger fire, for å spille én mot én. Pritchard tapte, og tapte og tapte, noe som ikke kom som en overraskelse for noen, bortsett fra Pritchard selv.
“Det ødela meg”, sier han. “Hver eneste dag.”
Han gjorde det til sitt livsoppdrag å slå Blake før sommeren var over. (“Vrangforestilling, ikke sant?” sier Brian Scalabrine, som ble Bostons mest elskede benkespiller tidlig på 2000-tallet og nå er lagets TV-analytiker. “At en 15 år gammel gutt skal snu seg og slå en NBA-spiller.”)
Pritchard klarte det aldri, men han valgte alltid å komme tilbake for mer. For svaret hans, i alle fall når det gjaldt basketball, var alltid mer.
Det var også en annen dag på videregående da Pritchard kom til Viuhkolas trening med hendene bandasjert. Faren, Terry, hadde skaffet et par vektede baller som Pritchard kunne bruke for å finpusse driblingen sin. Pritchard drev med dem så mye, så lenge, at de gned huden hans rå.
Hvis han ikke blødde, bokstavelig eller i overført betydning, da prøvde han ikke. Eller i alle fall ikke hardt nok, mente han.
Komfort ble til sin egen form for ubehag.
Høyskolekompisen Brooks DeBisschop la merke til at Pritchard en dag vred kroppen ved pulten sin i klasserommet. Pritchard forklarte at det var en god sjanse til å jobbe med hoftemobiliteten.
På samme måte var lunsjpausen en god mulighet til å få plass til litt plyometri. Pritchard var allerede med på tidlige og ettermiddagsøkter, så han møtte Terry på skolens friidrettsbane i den eneste fritiden han hadde igjen. Begrunnelsen hans var at han hadde lest at Russell Westbrook tok et enormt sprang mellom andre og tredje år, og at han bare måtte skjerpe atletikken for å gjøre det samme.
Pritchard insisterer på at det er en rett linje fra kampene med Blake, til hoftetøyningene i klasserommet og de lunsjtidsøktene med plyometri, og til dagens besettelse med én-mot-én. Han er ligaens galeste forsker, og disse duellene er mikroskopet hans. En mulighet til å sette spillet sitt under lupen og observere det på atomnivå.
Under Embiid
I kamp 5 i fjorårets serie mot Sixers, tidlig i andre periode, drev Pritchard hardt mot kurven og vek unna Joel Embiid med et rask sidesteg. Embiid er 11 tommer høyere og 75 pund tyngre. Pritchard satte skulderen inn i sentermannen, og Embiid fløy tilbake rundt fem–seks fot.
“Han dytter Joel Embiid bort fra posisjonen sin for å få et layup”, sier Scalabrine. “Det er sannsynligvis lite sannsynlig at LeBron dytter Embiid bort fra posisjonen sin for å få et layup.”
Pritchard er sterk, men om det virker merkelig at han trosser fysikkens grunnregler ved å dytte Embiid, så er det fordi han ikke egentlig bryter med vitenskapen. Det er bare lureri. Eller rettere sagt, lureri med kroppen.
“Folk sier alltid at Payton kanskje er en av de sterkeste spillerne pound for pound”, sier Soares. “Men egentlig vet han bare hvordan han skal bruke andre spilleres kropper mot dem. Han vet virkelig når han skal utnytte motstanderens treghet, fart eller retning mot dem.”
Det har han testet tusenvis av ganger, kanskje titalls tusenvis, anslår Pritchard. Mot europeiske proffer og semiproffer og gutter som er profesjonelle treningspartnere. De forsvarer, gir ham skudd, går om igjen og igjen, mer og mer og hardere og hardere, til minnet har satt seg i musklene.
For det er noe med en fuktig gymsal, og han vender alltid tilbake til det laboratoriet.
“Han er et absolutt særtilfelle i det han gjør”, sier Scalabrine. Og det forklarer den nesten feberdrømaktige kvaliteten ved Pritchard-opplevelsen. Den er ulogisk.
Her er en 1,85 –ehm, våt– fyr som lever i feltet og så baner seg vei inn i eliteselskap. Forrige sesong var det 57 spillere som tok minst 200 skudd i nøkkelområdet (ikke-begrenset område), og blant dem lå Pritchard på tredjeplass med 56 prosent treffsikkerhet, bak Jokic og Kevin Durant.
En vakt som vanligvis ikke får startplassen, får nesten alltid ballen når angrepene skal avgjøres. Han gjorde 86 feltmål med fire sekunder eller mindre igjen på skuddklokka i 2025-26, 12 flere enn Durant, nærmeste konkurrent. Hans effektive skuddprosent på disse skuddene var 51,6 prosent, bare slått av Jalen Brunsons 51,7 prosent blant spillere med minst 100 forsøk, ifølge ESPN Research.
Denne undersized ringtrusselen kommer seg til kurven med styrke heller enn fart, og det eneste riktige spørsmålet er: Hva?
“Payton klarer å ta noe som ikke burde være mulig, og han kan arbeide seg gjennom det slik at det ikke bare blir mulig å overleve, men faktisk å blomstre”, sier Scalabrine. “Og det eneste du kan peke på er dette: Han er en villmann, en absolutt villmann, når det gjelder måten han jobber på.”
Med andre ord er Pritchard verken tryllekunstner eller mirakel. Han er bare en slags fanatiker, sier Scalabrine. Om sommeren, når han forplikter seg til alle de timene med én-mot-én. Og i sesongen også: Mannen blir en selger etter Celtics-trening, desperat etter å overtale alle som vil spille mot ham, én mot én, selvfølgelig.
“Han er som en bortkommen valp”, sier Scalabrine. “«Hei, dere vil spille én mot én? Vil noen spille én mot én?»”
Velkomst til ligaen
Forrige sesong var John Tonje på vei ut av Auerbach Center, Celtics’ treningsanlegg, etter å ha fullført en løft-økt og allerede tenkte på lunsj. Da ropte en assistenttrener ham tilbake inn med en oppgave: Kom og forsvar Payton.
Tonje, som den gang var rookie, gledet seg til oppdraget. Dette kommer til å bli fantastisk, tenkte han.
Så satte Pritchard ned 17 skudd på rad.
“Fyren bommet ikke”, sier Tonje. “Det var pinlig.”
Nana Foulland, en av Celtics’ spillerutviklingstrenere, begynte å telle Pritchards påfølgende skudd. Tonje presset på, men Pritchard fikk en vinkel og gikk forbi. En! Tonje forsøkte å stenge for ham, men Pritchard var allerede på vei til sitt andre motangrep og tok et kontestet fadeaway-skudd. To!
Bostons hovedtrener Joe Mazzulla sluttet seg til Foulland på tilskuerplassen. Han la armene over kors, noe som for Mazzulla regnes som begeistring, og fulgte med fra midtbanen mens Pritchard tok seg gjennom forsvaret.
På et tidspunkt aksepterte Tonje skjebnen sin. Med mindre han blokkerte Pritchard eller stjal ballen, skjønte han at skuddet ville gå inn.
“Det var mitt velkomstøyeblikk i ligaen”, sier Tonje. “Det var rett og slett ingen måte å bomme på.”
En ny rolle
Tilbake på videregående på Cape Cod er Pritchards skjorte, som var lysegrå da han kom like etter daggry, nesten svart av svette etter én time.
Han tar en sjelden pust, men ingen pause. Nå bøyer han seg over en laptop sammen med en annen trener, Rocky DeAndrade, og studerer Brunson-film. De foretar en forensisk analyse for å finne ut hvordan den 1,88 høye Brunson har blitt en av verdens beste til å tjene frispark.
Brunson er nettopp kåret til NBA-finalens MVP, så mange vil ligne ham. Men Pritchard, liten, listig, isodominant og nå uten Jaylen Brown, kan være uvanlig godt posisjonert til å gjøre et forsøk på å bli den neste Brunson. Eller i alle fall den neste Brunson-lignende.
“Hvis han får den sesongen vi tror han kan få, kan den bli oppfattet som et gjennombrudd”, sier Lewin. “Men jeg tror vi vil se den som en fortsettelse av det han har gjort bra tidligere, når han har fått muligheten. Noe av den virkelig lovende isolasjonsutviklingen og mellomdistanseskytingen han hadde i fjor, pluss mer av treerskytingen han hadde tidligere i karrieren.”
Celtics kommer til å trenge det oppfattede gjennombruddet, eller fortsettelsen av de tingene, for noen må bidra for å hjelpe Tatum med å fylle hullet etter Brown i Boston. Paul George er kommet til laget, men han er 36 år og på nedtur offensivt, så selv om ansvaret deles, er det stor sannsynlighet for at Pritchard blir den de facto lederen.
Selv om de svært tidlige resultatene denne sesongen har vært beskjedne, er folk rundt Celtics optimistiske på Pritchards evne til å gjøre nettopp dette. “Jeg tror han kommer til å snitte over 22 poeng per kamp”, sier Scalabrine. Og det ser ut til at resten av ligaen er enig.
I årets NBA-GM-undersøkelse, publisert på tampen av sesongen 2026-27, var kandidatene til gjennombruddsspillere forutsigbart nok en rekke nylige topp-10-valg på terskelen til andre sesong: Dylan Harper, Cooper Flagg, Collin Murray-Boyles. Også med i stemmene: Pritchard, en tidligere pick fra topp 26, som nå går inn i sitt sjuende år.
Dette er alt sammen beroligende signaler for Celtics.
“Vi har bedt ham om å være mer for oss hvert eneste år”, sier Mazzulla. “Han har evnen til å ta på seg det laget trenger på et gitt tidspunkt, du vet?”
Så visst er det aldri dårlig tid til å tappe inn i din indre Jalen Brunson. Det er bare det at for Pritchard og Celtics er nå det perfekte tidspunktet. Og det er ikke som om Celtics leter etter noen som kan forvandles til en verdensledende førstevalg. De har allerede det i Tatum. Heldigvis, for selv å være Brunson-lignende er en tung oppgave.
En ting med Pritchard er at han elsker en tvilende. På videregående hadde han en «brennbok» der han førte opp en lang liste over kritikerne og feilene sine: for lav, for lite atletisk, for treg, for dårlig, så synd. Faren hans fikk til og med en plass i boka fordi han foreslo at Pritchard skulle se på noen Ivy League-programmer under rekrutteringen på videregående.
Enda nå er det en speider som Pritchard fortsatt erter, fordi den speideren en gang sendte en dyster vurdering til en av Pritchards høyskolelagtrenere under draftprosessen. Han skrev at han ikke trodde Pritchard kom til å bli en NBA-spiller. Kanskje en god utenlandsk spiller, i beste fall en gutt ved navn Kevin Pangos. Ingen mistanke mot Kevin Pangos, tidligere Gonzaga-profil og to ganger All-EuroLeague-utnevnt, sier Pritchard, men han jaktet på noe større.
Så det finnes folk der ute som ikke tror Pritchard har det i seg? Bra. Ja, til og med flott, for hvis det ikke fantes noen som erklærte det som et tullprosjekt for ham å jage noe større, å jage selv noen som Brunson, ville han likevel funnet dem.
“Det er alltid tvilere”, sier han. “Det er alltid det neste steget folk tror du ikke kommer til. Så du leter etter det, og du finner det.”
Mazzulla og det nye Celtics
Den siste dagen i september, to dager inn i Celtics’ treningsleir, står Pritchard og Mazzulla sammen i en huddle på lagets treningsbane. Det blir mye håndbevegelser, og på et tidspunkt støter Mazzulla til Pritchard med albuen, kanskje for å vise spillet de tydeligvis diskuterer.
Alt ser veldig alvorlig ut, for Mazzulla er beryktet for å være svært alvorlig. Men så skjer noe overraskende. Mazzulla bryter karakteren og smiler et ekte smil.
Mazzulla … liker Pritchard. Og enda mer: Han liker å regne med ham.
“Jeg veddet alltid på Payton”, sier Mazzulla.
Det var ikke alltid så hyggelig. Da Mazzulla fortsatt var assistenttrener i Celtics, elsket han å rulle opp ermene og spille 5 mot 5, og en dag endte han opp med å spille sammen med Pritchard. Spillet ble hetsig, og Mazzulla ble direkte.
Du gjør ikke folk bedre, fredet han mot Pritchard.
Pritchard ble provosert. Alt han noen gang hadde gjort var å jobbe seg helt ut. Men det var nettopp dette, hans instinktive behov for å overgå, overleve og til og med overleve andre, som både var styrke og svakhet.
En av Pritchards gamle assistenter ved Oregon, Zack Gonzales, så Pritchard som senior forsøke å knekke spiriten til en fersk guard dag etter dag. “Paytons mål hver dag var å få ham til å gråte”, sier han. “Han var som: «Jeg skal drepe ham».”
Så der var Mazzulla, som forsøkte å fortelle Pritchard at han gjentok historien. Han hadde så mye tunnelsyn på å overgå alle andre at han glemte å ta alle med seg.
Alder og erfaring, og et brev senere fra Mazzulla med en olivengren, har slipt de skarpe kantene. Pritchard har en mykere berøring i dag. Det ble ikke slik han ønsket, men han hadde håpet å få være vertskap for de nye Celtics-spillerne på bootcamp-et sitt på Cape Cod. Og han er litt mindre tilbøyelig til å drepe, selv om John Tonje gjerne vil snakke med ham.
“En plage”, sa Mike Conley, som ble med i Celtics denne sesongen, tidlig i treningsleiren. “Han er en absolutt gal person når det gjelder å forbedre spillet sitt.”
Han er en plage, for det var det som brakte ham hit, til alle disse ulike versjonene av Payton Pritchard: benkespilleren og til tider startspilleren, varmegudens og ligaens mest uventede isogud, eieren av en kontrakt på 44,2 millioner dollar over to år, som gjør ham til Celtic helt frem til 2030. Og en hjørnestein i det som kommer neste.
“Jeg kan ikke våkne”, sier han, “og være Wemby.”